“Banen” er en lang planke der det er frest ut et antall hull. I disse hullene plasseres bokser lik de som blir brukt i plattformen. For at hunden skal lykkes oftere i starten var det preparat i to av boksene på banen, mens fire bokser var tomme.

Det var selvsagt litt armer og bein til og begynne med her også, men når Alfred begynte å skjønne tegningen så besluttet vi å prøve med frisøk. Det var tydelig å se at det var bedre for han og at søket ble mer naturlig, og ikke minst ble markeringene veldig sterke. Til og begynne med  bråstoppet han og returnerte til riktig boks, men etterhvert fikk vi en krafsmarkering. Og denne gangen var den velkommen :-)

Denne formen for trening ga mersmak og vi har senere vært tilbake på treningssamling og bygget videre på det gode utgangspunktet fra første helga. Vi har også planer om å fortsette videre med de neste modulene, samt at vi kommer til å bygge en treningsbane her hjemme. 

Vel fremme fikk vi hilse på instruktør Stig Meier Berg og de andre kursdeltakerne; 7 tobeinte og 6 firbeinte i alt. Morsomt var det også at det var flere kjente blant de andre deltakerne.

Forøvrig dreide den første kvelden seg om hva spesialsøk handlet om generelt, Stig sin metode spesielt, hvilke muligheter dette gir på veien videre og sist men ikke minst; om Stig eller vi selv skulle “føre” hunden de første gangene. Som det såvidt går frem av tittel bildet så skal hunden stå på ett bord mens den jobber, og føreren styrer en “plattform” med 4 lukte hull. Under hullene er det en boks med det preparatet som skal læres inn og seks bokser som ikke inneholder noe. Føreren skal da ganske enkelt føre boksen med preparat under ønsket hull og deretter belønne når hunden markerer på dette. Enkelt. Heldigvis lot jeg meg overtale til å la Stig føre Alfred i starten, sånn som alle de andre hadde skjønt på egen hånd.

Lørdag, kaos, galskap og spesialsøk. Jepp, det var ikke så lett som jeg hadde trudd nei. Det er vanskelig nok å holde rede på om hunden marker (altså bevist velger en boks basert på lukten han drar inn, og ikke bare peker med nesen på den boksen han trur utløser ett pølseskred), at alle labbene er utenfor søkeområdet (plattformen), rose hunden med riktig ord, fart, toneleie og ikke minst - med riktig timing, også skal du i tillegg dosere en passelig mengde godbiter som slippes ned til hunden. På de få sekundene det tar å spise opp belønningen skal du så huske å flytte

preparatet til ett annet hull, selvsagt uten å kappe fotene av hunden, som nå har kommet lengre fram for å spise. Når hunden i tillegg er gal, ja Alfred var gal, og prøver 30 adferder (inklusive krafsmarkering og “rundering” i løpet av 3 min før han tilslutt låser seg på en kraftig krafsmarkering så blir det hele veldig vanskelig. Og med krafsmarkering mener jeg altså markering på føreren (Stig), Alfred har ikke en gang vurdert muligheten for at han skal finne noe annet enn folk, på langt nær at han skal finne noe så ubrukelig som Yellow Lable te.

Denne adferden fortsetter med nesten uendret intensitet i flere runder og vi (jeg og Wenche) tenker etterhvert at dette ikke lar seg gjøre på ei helg, men når Stig på magisk vis klarer og overtale meg til å ta over som fører, endrer Alfred adferd og ett svakt lys tennes i enden av en lang og mørk tunnel. Denne endringen var selvfølgelig situasjonsbetinget og hadde absolutt ingenting med mine ferdigheter som fører og gjøre.

Når vi også finner ut at vi kan ta korte pauser med Alfred stående på bordet slik at vi får “resatt” han med jevne mellomrom, så begynner ballen å rulle.

Før Søndagen er omme så rekker Alfred og utvikle en god forståelse for oppgaven. Han klarer å entre rommet behersket og målbevisst, han kan gjennomføre en hel runde uten og krafse, han kan markere på alle hullene (det er vanskeligere for hundene å markere ute på sidene) og han markerer tydelig. Stig prøver også å spille oss ett puss og putter andre og sterkere lukter på de andre boksene uten at vi ser det, men Alfred fortsetter og markere på Yellow Label. Veldig kuult ! Helt til slutt ble jeg og Alfred utfordret til å prøve søk på bane. Og vi kunne jo ikke si nei til det.